Pinse-syte-klage

Akkurat nå lurer jeg på åssen jeg skal overleve dette. Dette? Livet..liksom??
Jeg har jo to barn, og akkurat nå så er jeg så skrullete i hodet at jeg ikke er i nærheten av å være noen god mamma for dem. Sånn har det vært lenge, men nå er det veldig ekstremt. Antakelig fordi jeg fram til forrige uke har vært i en eller annen form for behandling det meste av dagene, og også innlagt på døgn.
Nå er jeg hjemme hele tiden.
Barn er det beste som kan skje en. Men barn er rimelig komplisert når man er syk og selv ikke helt evner å ta vare på seg selv en gang. Barn er nydelige, morsomme og gledesspredere. Men kanskje ikke når man er "alvorlig deprimert". Da ser man nemlig ikke alle disse fine tingene. Man ser i stedet bare rot. Rot og bråk og kaos, som får det til å renne over i det allerede fulle og kaotiske hodet mitt iallfall.

Så jeg er ingen god mamma nå. Og har ikke vært det på lenge.
Men barna våre, tør jeg påstå, har det bra likevel. De har verdens beste pappa, og de har sine faste daglige rutiner og ting rundt seg. Så ting er ikke så annerledes for dem, selv om de selvsagt merker at jeg ikke er ....tilstede..liksom.
Dagens psykiatri er veldig opptatt av barn til psykisk syke også, så barna er ivaretatt også av profesjonelle. Og det er også mannen min.

Men, tross i dette, så gnager samvittigheten min hull i hodet på meg. Og hjertet. Jeg kjefter altfor mye, og jeg er til tider helt irrasjonell.
I dag startet jeg faktisk dagen med å kjefte.
Flott.
Da hadde jeg ligget og irritert meg over altmulig en god stund, og plutselig ble det bare nok. Det er ikke noe ålreit å skrive dette her heller, for jeg føler meg ganske liten. Fordi jeg ikke helt klarer å ta vare på mine egne barn. Fordi jeg er syk ja, men lell....
Anyway...
Ting kunne definitivt vært bedre. Sånn i forhold til dette altså.
Og jeg kjenner at jeg holder på å bli bittelitt gal bare ved å tenke på alle de timene som er igjen av pinsen.

Når jeg surrer rundt og bare suller meg inn i negative tanker om meg selv, så blir det superenkelt å spise full kostplan og alt det der (noot..)Og det er jo ikke den beste løsningen å trene av meg frustrasjon og selvhat, for det hjelper jo ikke uansett. Da blir jeg bare sliten og må i teorien egentlig spise enda mere mat.

Såh, ja, det er fint med pinse nå kjenner jeg.