mandag 27. juni 2011

Hva skjer a?

Jeg skjønner egentlig ingenting om dagen jeg.
Dagene er lange som år, samtidig kan jeg plutselig få sjokk over at x antall timer er forsvunnet på merkelig vis uten at jeg egentlig vet hva jeg har bedrevet tiden med.
Jeg løper i ring. I en spiral. Den spiralen går ikke riktig vei dessverre. Jeg prøver å gjøre noe som alle vet er helt komplett umulig. Jeg prøver å løpe fra meg selv. Hvor teit det enn høres ut. For hvis jeg stopper opp, så er sjansen der for at noe skummelt vil komme til å skje. ikke spør meg hva, for jeg begriper ikke hva dette farlige skulle være. Jeg er konstant l-i-v-r-e-d-d-, uten å ane hva jeg er så himla redd for. For det jeg løper fra er jo meg selv. Tankene mine. Og de o så skumle følelsene som følger i fotsporene.
Så da løper jeg videre da. Fra det ene til det andre. Tilsynelatende målrettet, men jeg lover at det ikke er hverken mål eller mening med noe av det jeg bedriver tiden med om dagen.
KAOS.
Jeg tror det ordet, nok en gang, er det mest dekkende for innholdet i topplokket mitt. For jeg kan bare ikke klare å få tak i noe av det som skjer oppi der. Om jeg virkelig ikke klarer det, eller om det er fordi jeg er så himla redd for hva det er som finnes der oppe, det vet jeg ikke det heller.

Så jeg spretter rundt fra den ene selvdestruktive handlingen til den andre. Jeg VET så inderlig vel at det ikke fører noe godt med seg, men jeg klarer bare ikke å bryte sirkelen nå. Det er for mye. Det er for voldsomt. Overveldende.
Angsten for nettopp angsten er så himla stor at den ødelegger alt. Som behandleren min sa; den skviser meg lengre og lengre inn i hjørnet.

Jeg har konstant en svart sky inni meg. Og jeg føler meg til tider som en tikkende bombe. Jeg vet ikke hva som kan komme til å skje, og hva slags reaksjoner som vil komme ut av meg. Til tider er jeg så overdrevent skvetten at jeg skvetter av mitt eget speilbilde. Jeg kan gå fra null til hundre på ett sekund. Jeg farer opp for den minste lille bagatell.

Slik det er nå, så HATER jeg meg selv, og livet mitt. Livet mitt fordi jeg fucker det til. Det er jo fullt av muligheter og flotte mennesker der. Men jeg klarer å ødelegge det.

Det siste nye er at jeg gråter faktisk. Ikke mye, men litt. Og det gjør så himla vondt, som om jeg vil gå i stykker. Så da får jeg ...hetta eller noe, og vips tørker alle tårene bort og jeg gjenvinner kontroll. Eller jeg blir igjen det følelsesløse skallet jeg er. For å ha kontroll.
Tenk om jeg bare kunne åpnet opp da. For dette som jeg er så himla redd for. Og pratet om det. Jeg har verdens beste behandler. Hun er der for meg. Og hva gjør jeg; jo jeg nikker og smiler og sier at det går fint og greit og jada og joho. Hun gjennomskuer meg, obviously, men det er som om alle de andre ordene ikke finnes. De er innelåst bak dører som jeg ikke finner nøkkelen til. Eller makter å låse opp.

Tenk om jeg kunne lyttet til kroppen min, og tankene mine. At jeg kunne latt være å tråkke i vei på spinningsykkelen når jeg i utgangspunktet er så sliten at jeg er svimmel før timen har begynt. Fordi jeg selvsagt ikke spiser det som kostplanen min sier at jeg skal spise. Ikke halvparten engang. Fordi jeg innbiller meg at hvis jeg bare lar vær å spise, og helst går ned i vekt, så ordner alt seg. Og en stund gjør det jo det. Før man blir helt zombie, så får man faktisk fred i hodet.
Men ikke nå.
Ting er ikke som det pleier.
For jeg er fanget av en ny angst, som bare er der hele j...... tiden. Uansett.

Herregud, for et vanvittig rotete innlegg. Men det er det jeg er i stand til nå.
Det gjenspeiler kanskje litt av det kaoset mitt. Eller kanskje ikke.
Anyway; samtale i morgen, og takk og pris for det.

torsdag 23. juni 2011

Å hærregud

Ojojoj, gurimalla, tenk om atte hvis om atte, Å nei, det går aldri bra, Å hjelpe meg, å mai gådd, hjelp, tenk om , hva om , det skjer garantert, å nå orker jeg jo ikke mer av dette, hva hvis??

And so on...

A break?? Please??

søndag 19. juni 2011

My godd jeg er så lur

Jeg er sliten. Virkelig sånn kjempesliten. Sånn bly-i-beina-åssen-i-huleste-skal-jeg-orke-å-reise-meg-sliten. Den minste lyd er for mye, all lyd er bråk i mine ører.

Og what to do???
JO, dra til Sverige på Harrytur MED unger og stasjonsvogn og full pakke. Flott. Kjempelurt. Amazing. Sammen med ca en million andre folk som benyttet det dårlige været til svenskeshopping.

Vel, det gikk fint. Ingen store kriser, annet enn en halvspist kebablefse-ting, som selsagt skapte en hel god del kaos i mitt stakkars hode. Men hey, det er da ikke noe farlig en gang i blant, er det vel??? (Er det vel??????????)
Puh
Neida, ellers så er det bare å puste inn og ut, og håpe energien er litt mer på pluss-siden i morgen, for da er det trenings-tid.
Og nå....nå er det film-tid :)Og massevis med pepsi-max-bokser :))

søndag 12. juni 2011

Pinse-syte-klage

Akkurat nå lurer jeg på åssen jeg skal overleve dette. Dette? Livet..liksom??
Jeg har jo to barn, og akkurat nå så er jeg så skrullete i hodet at jeg ikke er i nærheten av å være noen god mamma for dem. Sånn har det vært lenge, men nå er det veldig ekstremt. Antakelig fordi jeg fram til forrige uke har vært i en eller annen form for behandling det meste av dagene, og også innlagt på døgn.
Nå er jeg hjemme hele tiden.
Barn er det beste som kan skje en. Men barn er rimelig komplisert når man er syk og selv ikke helt evner å ta vare på seg selv en gang. Barn er nydelige, morsomme og gledesspredere. Men kanskje ikke når man er "alvorlig deprimert". Da ser man nemlig ikke alle disse fine tingene. Man ser i stedet bare rot. Rot og bråk og kaos, som får det til å renne over i det allerede fulle og kaotiske hodet mitt iallfall.

Så jeg er ingen god mamma nå. Og har ikke vært det på lenge.
Men barna våre, tør jeg påstå, har det bra likevel. De har verdens beste pappa, og de har sine faste daglige rutiner og ting rundt seg. Så ting er ikke så annerledes for dem, selv om de selvsagt merker at jeg ikke er ....tilstede..liksom.
Dagens psykiatri er veldig opptatt av barn til psykisk syke også, så barna er ivaretatt også av profesjonelle. Og det er også mannen min.

Men, tross i dette, så gnager samvittigheten min hull i hodet på meg. Og hjertet. Jeg kjefter altfor mye, og jeg er til tider helt irrasjonell.
I dag startet jeg faktisk dagen med å kjefte.
Flott.
Da hadde jeg ligget og irritert meg over altmulig en god stund, og plutselig ble det bare nok. Det er ikke noe ålreit å skrive dette her heller, for jeg føler meg ganske liten. Fordi jeg ikke helt klarer å ta vare på mine egne barn. Fordi jeg er syk ja, men lell....
Anyway...
Ting kunne definitivt vært bedre. Sånn i forhold til dette altså.
Og jeg kjenner at jeg holder på å bli bittelitt gal bare ved å tenke på alle de timene som er igjen av pinsen.

Når jeg surrer rundt og bare suller meg inn i negative tanker om meg selv, så blir det superenkelt å spise full kostplan og alt det der (noot..)Og det er jo ikke den beste løsningen å trene av meg frustrasjon og selvhat, for det hjelper jo ikke uansett. Da blir jeg bare sliten og må i teorien egentlig spise enda mere mat.

Såh, ja, det er fint med pinse nå kjenner jeg.

lørdag 11. juni 2011

Here we go...again...

Ok, første ordentlige blogginnlegg igjen altså, siden.....i fjor en gang.
Og hva skjer a?
Jo....skal vi se...

Jeg har vært i behandling da,såkalt intensiv behandling, i nærmere ett år (whaaat??) Det har absolutt ikke vært et år med mye dansing på roser, det kan jeg iallfall si. Det har vært beintøft!!! Det har vært dager der jeg har hatt så mye angst og motstand som jeg tror er mulig. Også har det vært enklere dager innimellom. Og det har vært innleggelse på døgnavdeling flere ganger, sist for svært kort tid siden.

Og nå...ja nå er jeg på egne bein. Og det er iallfall ikke enkelt. Jeg hoppet liksom fra døgn og dagbehandling til ...egenbehandling. Og det i seg selv er jo litt overgang da. Støtte til alle måltider til plutselig ingen støtte til noen måltider. Tjoho.
Og hva i all verden skal man drive med i alle disse timene da? Alene liksom. Bortsett fra å spise da.....for det må man jo fortsette med har jeg skjønt.
Det går fint. Eller, det går vel ikke fint. Men det går jo. På et vis. Tror jeg...
Jeg har fortsatt ukentlige samtaler med verdens beste sykepleier, som har vært behandleren min i ett år nå. (Thank God..)

Andre ting som gjør at dette med maten er litt sånn ekstra vanskelig nå, er at jeg for kort tid siden plutselig hadde åpnet opp masse vanskelig vonde saker og ting fra jeg var liten. Og dette satte liksom i gang en hel masse rare ting hos meg. Som hundredobbel angst for eksempel. Og plutselig dukket det opp enda noe nytt, nemlig angst FOR angsten. Herregud så teit, men fy søren så intenst jævlig. Det er ikke noe særlig å plutselig være enn skjelvende nervebunt i tide og utide, som helt plutselig må stoppe bilen fordi jeg ikke tør kjøre en meter til. Eller som bare MÅ ut av butikken MED EN GANG. Med et hjerte som spretter rundt i brystet, så man nesten forventer å se det sprette ut og bortover gulvet. Og man svetter oppover og svimler og alle lyder forsterkes noe helt vanvittig og smeller i ørene. Og ALL logisk sans er forsvunnet som dugg for solen. Nei, dette er absolutt ikke noe særlig.

Og angst for angsten, ja det er jo iallfall helt utrolig unødvendig.
Men den er nå der.
Det har plutselig dukket opp masse nye ord og begreper jeg ikke helt er inne i enda, som dissosiering og fight-flight, flashbacks og jeg vet ikke hva. Dette skal jeg liksom begynne i en ny behandling for.....en gang... Ikke fordi jeg har så lyst, men fordi de mener det er nødvendig for å bli helt frisk.

Jah, hva mer er det å si?

Annet enn at nå skal jeg faktisk spise litt, for jeg har dødd bittelitt i spinningssalen i dag, pluss trålet rundt i byen i x antall timer med en venninne.

fredag 10. juni 2011

Blogge igjen...eller??

Jeg tenker på å starte å blogge igjen....
Men jeg er usikker.

Det blir i såfall om der jeg er nå da. Nylig avsluttet døgn-/dag behandling som har vart et år, og gått over i poliklinisk behandling. For spiseforstyrrelse, depresjon og PTSD...

Tenke...tenke...