Hva skjer a?

Jeg skjønner egentlig ingenting om dagen jeg.
Dagene er lange som år, samtidig kan jeg plutselig få sjokk over at x antall timer er forsvunnet på merkelig vis uten at jeg egentlig vet hva jeg har bedrevet tiden med.
Jeg løper i ring. I en spiral. Den spiralen går ikke riktig vei dessverre. Jeg prøver å gjøre noe som alle vet er helt komplett umulig. Jeg prøver å løpe fra meg selv. Hvor teit det enn høres ut. For hvis jeg stopper opp, så er sjansen der for at noe skummelt vil komme til å skje. ikke spør meg hva, for jeg begriper ikke hva dette farlige skulle være. Jeg er konstant l-i-v-r-e-d-d-, uten å ane hva jeg er så himla redd for. For det jeg løper fra er jo meg selv. Tankene mine. Og de o så skumle følelsene som følger i fotsporene.
Så da løper jeg videre da. Fra det ene til det andre. Tilsynelatende målrettet, men jeg lover at det ikke er hverken mål eller mening med noe av det jeg bedriver tiden med om dagen.
KAOS.
Jeg tror det ordet, nok en gang, er det mest dekkende for innholdet i topplokket mitt. For jeg kan bare ikke klare å få tak i noe av det som skjer oppi der. Om jeg virkelig ikke klarer det, eller om det er fordi jeg er så himla redd for hva det er som finnes der oppe, det vet jeg ikke det heller.

Så jeg spretter rundt fra den ene selvdestruktive handlingen til den andre. Jeg VET så inderlig vel at det ikke fører noe godt med seg, men jeg klarer bare ikke å bryte sirkelen nå. Det er for mye. Det er for voldsomt. Overveldende.
Angsten for nettopp angsten er så himla stor at den ødelegger alt. Som behandleren min sa; den skviser meg lengre og lengre inn i hjørnet.

Jeg har konstant en svart sky inni meg. Og jeg føler meg til tider som en tikkende bombe. Jeg vet ikke hva som kan komme til å skje, og hva slags reaksjoner som vil komme ut av meg. Til tider er jeg så overdrevent skvetten at jeg skvetter av mitt eget speilbilde. Jeg kan gå fra null til hundre på ett sekund. Jeg farer opp for den minste lille bagatell.

Slik det er nå, så HATER jeg meg selv, og livet mitt. Livet mitt fordi jeg fucker det til. Det er jo fullt av muligheter og flotte mennesker der. Men jeg klarer å ødelegge det.

Det siste nye er at jeg gråter faktisk. Ikke mye, men litt. Og det gjør så himla vondt, som om jeg vil gå i stykker. Så da får jeg ...hetta eller noe, og vips tørker alle tårene bort og jeg gjenvinner kontroll. Eller jeg blir igjen det følelsesløse skallet jeg er. For å ha kontroll.
Tenk om jeg bare kunne åpnet opp da. For dette som jeg er så himla redd for. Og pratet om det. Jeg har verdens beste behandler. Hun er der for meg. Og hva gjør jeg; jo jeg nikker og smiler og sier at det går fint og greit og jada og joho. Hun gjennomskuer meg, obviously, men det er som om alle de andre ordene ikke finnes. De er innelåst bak dører som jeg ikke finner nøkkelen til. Eller makter å låse opp.

Tenk om jeg kunne lyttet til kroppen min, og tankene mine. At jeg kunne latt være å tråkke i vei på spinningsykkelen når jeg i utgangspunktet er så sliten at jeg er svimmel før timen har begynt. Fordi jeg selvsagt ikke spiser det som kostplanen min sier at jeg skal spise. Ikke halvparten engang. Fordi jeg innbiller meg at hvis jeg bare lar vær å spise, og helst går ned i vekt, så ordner alt seg. Og en stund gjør det jo det. Før man blir helt zombie, så får man faktisk fred i hodet.
Men ikke nå.
Ting er ikke som det pleier.
For jeg er fanget av en ny angst, som bare er der hele j...... tiden. Uansett.

Herregud, for et vanvittig rotete innlegg. Men det er det jeg er i stand til nå.
Det gjenspeiler kanskje litt av det kaoset mitt. Eller kanskje ikke.
Anyway; samtale i morgen, og takk og pris for det.