Here we go...again...

Ok, første ordentlige blogginnlegg igjen altså, siden.....i fjor en gang.
Og hva skjer a?
Jo....skal vi se...

Jeg har vært i behandling da,såkalt intensiv behandling, i nærmere ett år (whaaat??) Det har absolutt ikke vært et år med mye dansing på roser, det kan jeg iallfall si. Det har vært beintøft!!! Det har vært dager der jeg har hatt så mye angst og motstand som jeg tror er mulig. Også har det vært enklere dager innimellom. Og det har vært innleggelse på døgnavdeling flere ganger, sist for svært kort tid siden.

Og nå...ja nå er jeg på egne bein. Og det er iallfall ikke enkelt. Jeg hoppet liksom fra døgn og dagbehandling til ...egenbehandling. Og det i seg selv er jo litt overgang da. Støtte til alle måltider til plutselig ingen støtte til noen måltider. Tjoho.
Og hva i all verden skal man drive med i alle disse timene da? Alene liksom. Bortsett fra å spise da.....for det må man jo fortsette med har jeg skjønt.
Det går fint. Eller, det går vel ikke fint. Men det går jo. På et vis. Tror jeg...
Jeg har fortsatt ukentlige samtaler med verdens beste sykepleier, som har vært behandleren min i ett år nå. (Thank God..)

Andre ting som gjør at dette med maten er litt sånn ekstra vanskelig nå, er at jeg for kort tid siden plutselig hadde åpnet opp masse vanskelig vonde saker og ting fra jeg var liten. Og dette satte liksom i gang en hel masse rare ting hos meg. Som hundredobbel angst for eksempel. Og plutselig dukket det opp enda noe nytt, nemlig angst FOR angsten. Herregud så teit, men fy søren så intenst jævlig. Det er ikke noe særlig å plutselig være enn skjelvende nervebunt i tide og utide, som helt plutselig må stoppe bilen fordi jeg ikke tør kjøre en meter til. Eller som bare MÅ ut av butikken MED EN GANG. Med et hjerte som spretter rundt i brystet, så man nesten forventer å se det sprette ut og bortover gulvet. Og man svetter oppover og svimler og alle lyder forsterkes noe helt vanvittig og smeller i ørene. Og ALL logisk sans er forsvunnet som dugg for solen. Nei, dette er absolutt ikke noe særlig.

Og angst for angsten, ja det er jo iallfall helt utrolig unødvendig.
Men den er nå der.
Det har plutselig dukket opp masse nye ord og begreper jeg ikke helt er inne i enda, som dissosiering og fight-flight, flashbacks og jeg vet ikke hva. Dette skal jeg liksom begynne i en ny behandling for.....en gang... Ikke fordi jeg har så lyst, men fordi de mener det er nødvendig for å bli helt frisk.

Jah, hva mer er det å si?

Annet enn at nå skal jeg faktisk spise litt, for jeg har dødd bittelitt i spinningssalen i dag, pluss trålet rundt i byen i x antall timer med en venninne.